Historien om Deadwood City

Historien om Deadwood City er historien om hvordan en nedleggingstruet jernbane, en håndfull western-entusiaster og mange år med dugnadsånd, fantasi og pågangsmot ble til noe helt unikt. Ved Kløftefoss, midt langs den historiske Krøderbanen, vokste det frem en levende westernby som i dag er en av de mest særegne publikumsopplevelsene i Norge.

Fra kongelig jernbane til levende museumsbane

Krøderbanen ble åpnet i 1872. Den 19. november foretok kong Oscar II og dronning Sophie en kongelig åpning av banen, mens den offisielle åpningen fant sted den 28. november samme år. I mange tiår var banen en viktig ferdselsåre for bygdene den passerte, men etter hvert ble både trafikken og økonomien svakere. I 1956 ble det besluttet å innstille persontrafikken, og det siste ordinære persontoget på Krøderbanen kjørte i 1958.

Utover 1970-tallet ble fremtiden til Krøderbanen stadig mer usikker. Banens lave akseltrykk, behovet for opprusting og liten trafikk gjorde det vanskelig å argumentere for videre drift. Samtidig fantes det krefter som så verdien av nettopp det andre mente var gammelt og upraktisk. Norsk Jernbaneklubb, som ble stiftet i 1969 for å ta vare på historisk jernbanemateriell, innså tidlig at de trengte en egen bane hvor de kunne kjøre med det materiellet de ønsket å bevare. På Krøderbanen fant de et utgangspunkt som knapt kunne vært bedre: en nesten intakt bane, med stasjoner, sidespor og et miljø som i stor grad hadde beholdt sitt historiske preg.

I 1977 begynte den regelmessige kjøringen med veterantog på Krøderbanen. Men selv da var ikke fremtiden trygg. I 1979 vedtok Stortinget å legge ned den nordligste delen av banen, og det ble diskutert både veiutbygging og andre inngrep som ville ha forandret området fullstendig. Heldigvis seiret bevaringskreftene. Krøderen stasjon ble fredet, og i 1985 ble det vedtatt at Krøderbanen skulle bevares for ettertiden som museumsjernbane.

I 1986 ble Stiftelsen Krøderbanen opprettet. Senere ble Krøderbanen en del av Buskerudmuseet, mens Norsk Jernbaneklubb fortsatt har en viktig rolle gjennom drift og vedlikehold av togene. Hele denne innsatsen la grunnlaget for at Krøderbanen ikke bare ble reddet som et historisk minne, men også kunne utvikle seg videre som arena for opplevelser, kultur og levende historie.

Hvordan ville vesten kom til Krøderbanen

Da veterantogene igjen begynte å rulle, kom spørsmålet naturlig: Hva kunne man gjøre for å trekke enda flere mennesker til banen? På 1980-tallet levde westernsjangeren fortsatt sterkt både på kino og i folks bevissthet. Spaghettiwestern, klassiske cowboyfortellinger og TV-serier som Bonanza hadde skapt et univers som mange lot seg fascinere av. Krøderbanen ønsket å bygge opp opplevelser som kunne gi publikum mer enn bare togturen, og dermed oppstod ideen om westernaktivitetene langs banen.

I 1985/86 ble Rebell Western Klubb startet av fire entusiaster som hadde brutt ut av en annen westernklubb. Allerede i 1986 begynte de første westernshowene langs banen. Det var enkle forhold i starten, men publikum lot seg begeistre. Her fikk de ikke bare se historiske tog og damplokomotiv, men også møte banditter, sheriff, smell, dramatikk og humor i en kombinasjon som traff noe helt eget.

Det første årene ble showene spilt på enklere kulisser, blant annet på et jorde ved Krøderen stasjon. Det var improvisert, men ektefølt. Rebell Western Klubb la grunnlaget for en tradisjon som raskt viste seg å ha et langt større potensial enn noen hadde forestilt seg. Populariteten vokste, og det ble tydelig at dette var noe publikum virkelig ønsket seg mer av.

Byggingen av Deadwood City

Da man etter noen år fikk muligheten til å bygge en permanent kulisse ved Kløftefoss, ble det nødvendig å organisere arbeidet på en ny måte. Resultatet ble at Deadwood City Westernklubb ble stiftet. Våren 1991 startet byggingen av det som skulle bli selve grunnstammen i westernbyen. Området lå ideelt til på østsiden av Krøderbanesporet, på en gammel idrettsplass. Her kunne man endelig bygge noe som ikke bare var en midlertidig scene, men en hel liten verden.

Så snart snøen hadde sluppet taket, gikk medlemmene i gang. Under byggingen bodde folk rundt omkring på området i campingvogner, og i løpet av våren og sommeren vokste byen frem i imponerende tempo. Før fellesferien stod de første bygningene under tak. Fra høyre mot venstre bestod kulissen av telegrafkontor, sheriffkontor, landhandleri, saloon, bank og stall. Allerede den sommeren var det mulig å spille show i byen.

Men arbeidet stoppet ikke der. Etter at de første forestillingene var over, fortsatte medlemmene praktisk talt hver eneste helg utover høsten med å bygge videre, forbedre detaljer og utvide byen. Og da snøen gikk våren 1992, var det bare å sette i gang igjen. Det ble bygget mer, malt mer, forbedret mer – og ikke minst skrevet nye manus til nye forestillinger.

Etter hvert vokste Deadwood City langt utover den opprinnelige grunnstammen. Banken fikk en ekstra etasje. Landhandelen ble bygget om. Undertakerens hus kom til. Smie, smug, badehus og flere fasader utvidet byen både fysisk og visuelt. Det som startet som en dugnadsbygd kulisse, utviklet seg til et helt eget univers – fullt av detaljer, overraskelser og tekniske løsninger som gjorde showene stadig mer spektakulære.

Et samfunn bygget på dugnad

Deadwood City er ikke bare bygninger og forestillinger. Byen er også et sosialt fellesskap som har vokst frem side om side med kulissene. Under byggingen bodde medlemmene som nevnt i campingvogner rundt omkring på området. Men man innså raskt at denne “campingen” ikke passet særlig godt sammen med illusjonen av en westernby. Derfor ble kravet etter hvert at vognene og brakkene måtte kles inn, bygges om og tilpasses miljøet rundt.

Slik oppstod det VG i 2017 omtalte som «Norges særreste campingplass». I dag har klubben og medlemmene til sammen elleve ombygde brakker og campingvogner som brukes til overnatting under treningshelger, dugnadsperioder og sommersesongen. Samtidig ble det lagt inn strøm og vann, og området fikk gradvis mer infrastruktur – alt tilpasset byens særpreg.

Dette er kanskje noe av det som gjør Deadwood City så spesielt: Det er ikke et ferdigkonstruert anlegg satt opp av en kommersiell aktør, men et sted bygget nedenfra og opp av folk som brenner for det de driver med. Hver planke, hver vegg, hvert gjerde og hver detalj bærer med seg timer med frivillig arbeid.

Showene, lyden og den stadig voksende opplevelsen

De første årene var showene både enkle og sjarmerende. Et lite musikkanlegg med fire høyttalere stod bakerst i kulissen og spilte westernmusikk under forestillingene. Skuespillerne måtte rope så høyt de kunne for å nå frem til publikum. Da den første trådløse mikrofonen endelig kom på plass, var det derfor en liten revolusjon. Senere kom det flere, og rundt 2016 var man oppe i tolv trådløse mikrofoner. Det ga helt nye muligheter for dynamikk, timing og profesjonalitet i showene.

Samtidig utviklet forestillingene seg innholdsmessig. Deadwood City ble kjent for pyroteknikk, smell og spesialeffekter. Badehus og utedo kunne eksplodere, brønnen kunne sende vann og røyk til værs, og byen ble en scene hvor publikum aldri helt visste hva som ventet rundt neste hjørne. Alt dette ble satt inn i historier som blandet action og humor, og som ga både barn og voksne en opplevelse de husket lenge etterpå.

Hver sommer har klubben holdt fast ved et fast spilleskjema. Showene spilles i direkte korrespondanse med Krøderbanens tog, slik at publikum enkelt kan komme til Kløftefoss, se forestillingen og reise videre med toget. Sesongen starter siste søndag i juni og fortsetter de seks påfølgende søndagene, med Togranshelgen som den store avslutningen.

Når toget stopper, stopper ikke showet

I 2015 gikk Krøderbanen over fra én togranssøndag til å etablere Togranshelgen, med tog både lørdag og søndag. Kapasiteten ble litt redusert, blant annet for å spare lokomotivet for overarbeid, men det ble likevel rundt 400 passasjerer per togsett. Togranshelgen ble raskt et høydepunkt både for publikum og for de involverte.

Samtidig ble det tydelig hvor avhengige Krøderbanen og Deadwood City faktisk er av hverandre. Banen krever kontinuerlig vedlikehold. Hver sommer arrangeres banearbeidsuka, hvor sviller, skinner og annet langs strekningen kontrolleres og skiftes ut. Krøderbanen består av rundt 35 000 tresviller, og når man vet at mange av disse har ligget ute i flere tiår, sier det seg selv at arbeidet aldri egentlig blir ferdig.

Dette vedlikeholdsetterslepet fikk konsekvenser i både 2016 og 2017. I 2016 sporet et tog av rett etter Togranshelgen. Året etter skjedde det igjen, omtrent på samme sted, denne gangen med toget fullt av publikum på vei tilbake fra dagens opplevelser. Men i stedet for å gi opp, snudde Krøderbanen og Deadwood City seg rundt på rekordtid. Bussene som allerede var satt inn, ble plutselig en del av forestillingen. Publikum fikk oppleve bussran på vei til show, og arrangementet ble gjennomført likevel. Det er vanskelig å tenke seg et bedre eksempel på hva slags kreativitet og samarbeid som finnes i dette miljøet.

Et nytt løft og en ny tid

I 2017 begynte det mange vil kalle et ansiktsløft for klubben. Nye medlemmer kom inn, flere med erfaring fra organisasjonsarbeid og utvikling. Deadwood City Westernklubb ble meldt inn i Frivillighetsregisteret, fikk organisasjonsnummer, ble mottaker av Grasrotandelen til Norsk Tipping og tok i bruk Vipps. Det ble også gjort et stort arbeid med å rydde opp i klubbens digitale tilstedeværelse, og en ny hjemmeside på domenet deadwoodcity.no ble etablert.

Samtidig kom det økonomisk støtte og frivillighetsmidler som gjorde det mulig å oppgradere både lydanlegg og gjerder foran arenaen. Alt dette var med på å gi Deadwood City et nytt løft, både organisatorisk og praktisk. Klubben ble lettere å finne, lettere å følge og lettere å støtte – samtidig som det historiske og særegne ved stedet ble tatt vare på.

Denne synligheten førte også til at flere utenfor klubbens egne rekker fikk øynene opp for Deadwood City. Det kom radiointervjuer, avisoppslag og TV-innslag. Ulike firmaer og produksjoner ønsket å bruke byen som kulisse. I 2018 kom Komplett.no på besøk for å spille inn reklamefilm. I 2019 ble det laget musikkvideo. Under coronapandemien i 2020 ble det gjennomført en livestrømmekonsert med rockebandet Death by Unga Bunga – sendt ut til hele verden fra westernbyen på Kløftefoss.

Nytt show hvert år

En av de viktigste grunnene til at publikum stadig vender tilbake til Deadwood City, er at byen aldri står stille. Hver høst skriver Terje Steen et helt nytt westernshowmanus. Det betyr at publikum aldri ser det samme showet to år på rad. En effekt eller situasjon som dukker opp ett år, kan komme tilbake neste år – men da i en helt ny sammenheng, på et annet sted i byen og med en helt annen vri.

Nettopp dette gjør at Deadwood City oppleves som levende og fornyende. Publikum vet at de får gjenkjennelige elementer og den samme stemningen de liker – men samtidig alltid noe nytt. Denne kombinasjonen av kontinuitet og fornyelse har blitt en av byens sterkeste kvaliteter.

Filmene, minnene og historien som ble bevart

Som en ekstra dimensjon til historien kommer all dokumentasjonen som er blitt gjort underveis. Gjennom årene har medlemmer og andre filmet show, bygging, aktiviteter og små øyeblikk fra livet i byen. Utrolig nok finnes også selve byggingen av Deadwood City i 1991 på film.

For noen år siden samlet klubben alt den hadde liggende av gamle opptak: VHS, VHS-C, Betamax, DVD og lydkassetter. Alt ble sendt til profesjonell digitalisering hos VideoVerkstedet på Røa i Oslo. Resultatet ble en egen YouTube-kanal med over hundre videoklipp av ulik lengde og innhold. Her finnes alt fra gamle opptak av Norsk Jernbaneklubb til de første spede forsøkene på westernshow langs banen, og videre frem til nyere promomateriale og forestillinger.

Deadwood i dag – og inn i fremtiden

Deadwood City er i dag mer enn kulisser og show. Det er fellesskap, dugnadsånd, historiebevaring og ren underholdning. Her møtes sheriff og banditt, saloonpike og smed – og alle deler en felles kjærlighet til ville vesten, historiefortelling og ønsket om å gi publikum en opplevelse de ikke finner noe annet sted i Norge.

Når toget ankommer Kløftefoss og publikum går av, går de ikke bare inn i en forestilling. De går inn i en verden som er bygget opp gjennom 35 år av mennesker som har trodd på ideen, jobbet for den og stadig funnet nye måter å holde den levende på. Det er kanskje nettopp derfor historien om Deadwood City ikke først og fremst handler om bygninger, effekter eller kostymer – men om mennesker. Mennesker som har skapt noe sammen, og som fortsatt gjør det.

Tidslinje over sentrale hendelser i klubbens 35-årige historie